Midlertidig medseglarprov del I

Då eg las første artikkelen om restaueringsprosjeket av Kvitserk tenkte eg at dette var ei unik muligheit til å få vere med på eventyr å opplevelsar som ikkje byr seg så ofte i et slikt format med Thorseth som læremeister og ledsager. Det tok litt tid før eg engasjerte meg og tok kontakt, gitt mykje fysisk arbeide på jobb og prosjekter heime som måtte ferdigstillast men eg rakk å bli med først då bunnsmøringa hadde komt seg et stykke. Fekk overhalt det elektriske anlegget og lastet ombord ballasten ved Westplast. Å bli kjent med folk gjennom dugnadsarbeid med felles mål og ambisjoner er kjekt og givende, og nokre av medhjelparane er tidligere kjenningar og medseglera av Ragnar. Hadde et fabelaktig og fint opphold på Håholmen i 4 dager. Det blei ei miniferie med mykje innhold, ramsalte historier og minnerike opplevelsar. No er målet vidare for neste års seilas å få ei grunnstamme av medseglera som skal kunne ta oss over Nordsjøen til Færøyene og Shetland. For dette kreves lærevilje, innsatsstyrke, dugnad og engasjement for at det skal kunne bli en realitet.

Ferden startet i Håvika litt tidlig på ettermiddagen onsdag 23.juli, rundt klokken hall 2, og værprognosene såg tilsynelatande bra ut. Riggen til tampane på mastra var ordna ut dagen før, og etterstramming vart nødvendig før vi kom ut på eventuelle større bølger. Dette seier seg sjølv at det er et arbeide som krever tilsyn på grunn av at tampane blir påvirka av vær, vind og regn der det er et tidsspørsmål før det blir slakkare i heile riggen.

Stemninga, spenninga og gleda var på plass før avgang til Håholmen

Dei første timane av turen var det nydelige forhold med blå himmel, lett overskya og steikande sol. Hadde et krypinn av kvit presenning, og ei bøtte kvar til toalett. Enkle og kummerslige forhold, men det var ikkje nåke problem av nevneverdig grad. Jetboil til å lage varm drikke med og stormkjøkken til matlaging, egentlig so fekk eg same følelsen av som å vere på telttur, minus fiskestang. Hadde også med klappbare stoler som gjorde nytten, men skal gå til innkjøp av sittepute med rygg som tar mindre plass og sikkert meir praktisk.

Det var ikkje mykje å utsette på seilasen over Hustadvika, einaste då eg satt og ordnet ut koking under presenningen så høyrer eg Ragnar seie: "Tor, du må sjå på tampane på styrbord side og det i ei fart". Eg byksar opp av kaffikokinga og setter kjapt igang å stramme i tur og orden. Det var litt slingring på siste etappa før vi kom til Håholmen etpar timer, og hadde ikkje vi handla då vi gjorde så kunne det sikkert endt gale med ei kantring av mastra. Det var det største hinderet på turen nordover, og med det kan vi seie at dette var ein rolig og fin tur.

Følelsen då vi landa på brygga til Håholmen var heilt fantastisk, det var blikkstille hav, motorduren gjekk ennå i kroppen etter litt over 9 timer med kontinuerlig marsjfart og det var godt å fortøye knarren. Det var den berømmelige solgangsbrisen som skapte slingringa, og i målestokk av landgang så var dette en å huske på.

Vi fekk tildelt 2 større hytter ved navn Halvardstua og Sjøstova, og då eg åpna opp døra og kom inn vart eg mållause. Det var som å gå inn i en tidskapsul med tanker om at her va det mykje historie i veggane. Fikk en følelse av å tre inn i en annen tidsalder, og tenkte med meg sjøl; "No er eg komen på et hotellværelse som er ganske unikt. Var utmattet av dagen på sjøen i steikande sol, fikk stua på plass utstyret og gjekk en tur innom Ragnar for å helse på og seie god natt. Jaggu meg skjedde akkurat det same inntrykket på hans værelse, blei sitandes ei kort stund for så å kome seg til køys og ladde opp skikkelig til neste dag. Gledde meg til å stå opp og utforske Håholmen på morgenkvisten.

Våkna av at sola traff meg i ansiktet og tenkte med ein gong, dette blir en fantastisk dag. Rett på med klea og kome seg ut i morgensola for å saumfare området. Noko Ragnar anbefalte meg blant anna var å besøke det høgste punktet på tidligare Geitøya, der hans bestefar hadde "værmeldingsstasjon". Det kunne ikkje blitt bedre forhold for å utforske Håholmen, det var heilt blikkstille og panoramautsikt i alle retninger.

Etter nokre timar med tidlaus utforskertrang, begynte svolten å melde sin ankomst og eg gjekk mot Kvitserk for å hente frokost til oss begge. Då eg kjem tilbake på kaia ved Silver Bell-kro sit Ragnar i godt lag med folk på en benk og eg høyrer historier fra gamle dager blir fortalt. Det var ein kjent historie så eg skynda meg nedi knarren for å hente frokost. Etter hyggelig samvære og måltidet var nede, ser Ragnar på meg og seier; "Det har våre dårlig nattesøvn, hofta verkte og turen har sikkert tatt på meir enn eg la merke til". "Kan du hjelpe meg opp?" Da forstod eg at seilasen hadde satt sine spor, som eg ikkje kunne sjå omtrent på veg nordover utover Ragnar sin "normale" gange og framdrift. Det gav meg virkelig et inntrykk over Thorseth sin mentalitet som rår over hans fysiske. Etter nokre timer med hans medbrakte fysioteurapeutiske maskin og en god natts søvn så var han omtrentlig tilbake til sitt sedvanlige.

Dagen gjekk med og møtte endel besøkande som var nysgjerrig på knarren, der eg holdt på med arbeid som trengtes og kom i prat med mykje hyggelige folk. Eg såg frem til å møte bestyreren av Håholmen som Ragnar hadde pratet varmt om, og oppdraget som vi skulle på denne dagen.

Etter en god lunsj satte vi kursen mot Smørholmen for å hente bukassene som var hovedoppdraget på turen. Godveret holdt fram, og sangen til U2 - Its a beautiful day gjekk på øreproppene der eg smilte tilbake til Ragnar der smilet gjekk fra den eine munnviken til den andre. Nå var vi på veg til å gjere en viktig del av realiseringen mot målet for å kunne få opp medseglar-hyttene.

Då vi nærmet oss Smørholmen kom der en mindre fritidsbåt kjørandes, som kom opp på sia vår og "loset" oss inn mot kaia der vi skulle legge til. Dette var ein gammal kjenning og medseglar av Ragnar som ventet og skulle hjelpe oss med å få ombord kassene. Då vi hadde fortøgd og gjort alt klart for ombordkraning, gjekk praten laust og fast om tidligere opplevelsar og forskjellig artige innblikk fra farne dager. Vi ventet på kranbilen som var på veg, og her også dukka det opp etpar kamerater til Ragnar fra tida då han å kona Kari drifta Håholmen. Heile jobben var gjort på litt under en time, og desse karane var dyktige og driftige og gjorde et strålandes arbeid. Fikk såvidt hilst på gjengen, men kom til å møte dei seinare på Håholmen.

Då vi kom tilbake på Håholmen Havstuer, og hadde akkorat fortøgd, høyrer eg etpar personer kome gåandes ned landgangen og ser opp av nysgjerrigheit. Der kom ei litt høg dame, med finskjorta på og svarte slengbukser med eit glimt i auget gåandes imot knarren sammens med etpar andre. Då tenkte eg med ein gong, dette må være Karina som Ragnar har prata om, og det stemte. Ho kom ilag med etpar kjente, også av Ragnar der enda en tidligare medseglar dukka opp. Når det går gjetarord om at han "Ragnar Håholma" er tilbake på øya, så er det mang ein mangeårig venn som har lyst å slå av ein prat.

Det nærmet seg middagstider og første måltidet fra Håholmen var nydelig klippfisk med heimelaga potetmos, bacon og ertepure. Dette var noko av det bedre eg har fått servert av slik kvalitet. Det blei nytt ilag med en god rødvin som ikkje husker navnet på men anbefalingen av vin til fisk fra kelneren var jo dypere fisk, dess lettere/tørrere rødvin. Det ble et middagsmåltid kvar dag, og der var akkurat 4 retter på menyen. Klippfisken levert av Sigurd Folland AS, kvalitet fra ende til anna.