Midlertidig medseglarprov del II

Ved frokostbordet på dag 3 fortel Ragnar at han hadde truffet på mangeårig vennepar Øystein Sunde og kona Gudrun tilfeldig i den andre spisesalen når han var på en romsteringsrunde der kvelden før. Eg var rundtom Håholmen på oppdagelseferd og ville utforske det siste. Vi fikk invitasjon til å komme over til husværet deres i nabolaget, og dette kom som en hyggelig overraskelse. På turen bortover striregnet det, og då vi nærma oss dreg Ragnar fram et blåsehorn og bles kraftig til. Eg skvatt til for eg la ikkje merke til dette da nasa var vendt forover. Visitten vart laggt til tidlig ettermiddag, og det vart gode historier med vittig humor, livets meritter og tidligare hendelsar. Eg kom med nokre innspel sjøl til det som blei snakka om, og når desse karane lo av det som blei saggt så seier eg ikkje meir. Plutselig var timane gått og vi skulle rekke et foredrag som Ragnar skulle halde i Saga Siglar hallen klokka 17. Meget hyggelig opphold og et minne for livet, takk for invitasjonen.

Ragnar hadde nokre forberedelser før foredraget, og eg hjalp til med å få dette på plass før vi gjekk og møtte Charles Rangø og Bjørnar Dahl Rangønes som ville møte han før dette. Vi satt på innerste benken ved inngangspartiet til Silver-Bell kro, der Ragnar og hadde stamplass i si tid. Her også gjekk praten i laust og fast om farne dager, gjerne med humoristisk innspel og interessante historier. Bjørnar var med Ragnar på Gaia-ekspedisjonen fra Nova Scotia, Halifax til Washington D.C imøte med president Bush. Charles ble spurt om han ville vere del av foredraget, og da iforhold til arbeidet som var gjort og en takk for innsatsen. Så bar det avgårde til Saga Siglar-hallen, og bakgrunnen til denne hallen som Ragnar fikk bygd skal eg ikkje gå i detalj på men resten er historie.

Når man går inn i hallen får du et inntrykk av endel av det som har brakt fram Ragnar dit han er komen og at å gi opp aldri er et alternativ. Legger man inn årene og slutter å ro så er slaget tapt, så langt det let seg gjere. Framme ved scena stod Karina Hol, og ho var i full sving med å ordne ut siste rest før foredraget. Det kom sigandes folk etterkvart, og spenninga i salen var å ta å kjenne på. Karina gjekk rundt og snakket med gjestene før forestillingen, og det var et historisk sus over det heile. Eg syntes bildet av henne ved siden av stavnen til Osebergskipet symboliserte så godt det hun jobber og står for, det gamle og det nye.

Ragnar startet ut med å fortelle om Kvitserk sin tilhørligheit til Håholmen og oppdraget vi var på og videre fremtidige planer for skipet. Det blei mange gode innspel tatt på sparket, og det har eg inntrykk av Ragnar som person at han snakker ikkje utifra manus, det som blir fortalt er fra levra. Iforkant av dokumentaren som skulle vises, så blei det saggt litt om hendelseforløpet til tidligere ekspedisjoner og opplevingar. Det var ein times dokumentar med mykje interessant om Ragnar sitt livshendelseløp og historiske hendelser. Til slutt blei Charles Rangø og Karina Hol tilkalt fram på scena, og takknemligheita som dei blei utvist var rørande og fint. Ragnar bukkar og takkar ærbødig, og uttrykte ka dei begge hadde gjort og avslutningsvis så leitar Ragnar fram songstemma til trapp og klapp fra publikum med visen og tonen til Cornelis Vreeswijk - “Min tanke er fri”. Det heile blei avslutta med ståande applaus og eit godt nøgd publikum. Nå bar det avgårde til Silver-Bell for middag og sosialt samvære.

Tilbake på benkane utanfor Silver-Bell var praten mellom jamningar og venar veldig hyggelig og latteren sat laust. Mange artige historier kom opp fra tidligere opplevingar og ekspedisjonar samt tette familiebånd gjennom åra. Her vart eg bedre kjent med nokre av folka som Ragnar har hatt vennskap og familiebånd gjennom en årrekke. Når kvelden sank inn og solnedgangen melde sin ankomst var eg nødt å fare ut for å ta nokre fine bilder siden dette var siste aften og forholdene låg til rette for fine bilder. Når kvelden var omme, anbefalte Ragnar meg å overnatte ute på hytta som han hadde fått bygd oppå en gammal “sjå” ute på Lamholmen, og dette ble gjennomført. Meir utfyllande informasjon om denne hytta er å finne under artikkelen - Återsyn Håholmen Havstuer.

Eg pakket med det mest essensielle som det var behov for ei overnatting, og Ragnar sjekket ut om det var mulig å låne fraktbåten for forsyninger til Håholmen, for den har en fin “landgang” fremme som det er enkelt å trå iland fra. Dette var det behov for da tilkomsten til Lamholmen er litt vanskelig på grunn av kaia som opprinnelig hører til var i litt dårlig tilstand.

Denne hytten var skikkelig heimkoselig, rundt det eg forbinder med ei slik type overnatting, og eg tok med nettbrettet for å starte på utgangspunktet til første del av artikkelen om reisen til Håholmen. Her kunne eg finne roen for å leite fram skribenten, og det blei nokre aktive timar med skriving. Neste dag våknet eg uten straum på mobiltelefonen, og siden Ragnar skulle hente meg med båt så var eg tidlig oppe og fant en alternativ vei tilbake på Håholmen når det var full fjøre med vading opptil litt over knærne som gjekk heilt greit uten å bli gjennomvåt. Siden Ragnar ikkje fekk tak i meg var han bekymret, og hadde vært ute der å sett etter meg allereie som eg ikkje la merke til. Han var skikkelig glad å sjå meg att fordi han var bekymret for at noko hadde skjedd meg, uten at altfor mange timer var gått. Når kom tilbake startet vi med nedpakkingen av utstyret som var blitt gjort dagen før og få lastet ombord Kvitserk for returen heimatt. Takk for denne omgang på Håholmen Havstuer, en kjekk tur med mange minneverdige opplevingar.

Etter nokre timar med seilas istredet Hustadvika, så begynte det å blåse opp endel. Vi hadde sjekket værprognosene for nokre timar framover, men det viste seg at det blei litt meir enn forventa. Dermed bestemte Ragnar seg for å søke ly i havneområdet i Bud i påvente av mindre vind, heilt klart det rette valget å gjere også med tanke på slingring i mastra. Det såg ikkje ut for at vinden skulle løye utover dagen, så det blei ei ekstra overnatting her. Fikk ei anbefaling av Ragnar om å besøke fortet som tyskerne bygget under 2.verdskrig, og besøke Bud for å sjå staden.

Såg fram til å starte på oppdagerferden i Bud, og startet med å ta turen til kystfortet fra andre verdskrig. Dette var en påminnelse om kva planer Nazi-Tyskland hadde med å bygge festninger og bunkere fra toppen av Norge og heilt ned til Gibraltar. Handlet i hovedsak om å få stanset forsyningsskip fra briter og amerikanere som skulle passere Atlanterhavet, derav fikk dette prosjektet navnet “Atlanterhavsmuren”. Ankerkjettingen til cruiseskipet Viking Sky, som låg utanfor museumet, og etter nokre timar vandring oppå dette platået så var det ned igjen til Kvitserk, ete lunsj og få seg ein kaffi før vidare tur på Kyststien.

Dette kom på ei anbefaling fra en felles bekjent, løypen er sikkert lengre enn dei timane det tok å gå 1,7 mil. Kyststien går litt i utkant av Bud så man får med seg heile Bud i “360”graders vidvinkel. Då eg kom fram igjen til Kvitsert var det middag som stod på menyen.